Den samfunnsengasjerte maleren

Håkon Bleken har fått sin grav nær Domkirken, på den fredede kirkegården hvor svært få blir stedt til hvile i våre dager. Men på et familiegravsted er dette fortsatt mulig, og Blekens urne er nedsatt der både hans mor, far, morfar og mormor har sin grav.

Bleken var en av sin generasjons største billedkunstnere i Norge og den som i særklasse hadde lengst karriere. Helt til det siste malte han bilder i et stort antall og i store formater – bilder stadig av den samme høye kvalitet. Utstillinger ble gjennomført på løpende bånd og nye var stadig under arbeid. Bleken manglet aldri interesse for sin kunst fra gallerier, museer og publikum. I sin høye alder var han likevel overveldet av at oppmerksomheten og etterspørselen økte til et enda høyere nivå.

Håkon Bleken fikk den vesentligste delen av sin kunstneriske utdannelse ved Statens Kunstakademi i Oslo – i likhet med en rekke unge talenter fra Trøndelag. Men i motsetning til så mange av disse vendte Bleken tilbake til Trondheim og hadde hjembyen som sin base livet ut. Fra sin bolig og atelier i Dyrborgveien så han i skrå vinkel ned på sitt barndomshjem i Valkendorfs gate på Øya. Kjærligheten til Trondheim var sterk, og det var et klart utslag av dette nære og kjære forholdet at han var blant byens sterkeste kritikere. Tydeligere enn de fleste skjerpet han sin penn og lot sin stemme høre når det var ting han mente skadet byens ve og vel.

Til tross for at kunsterkolleger forlot Trondheim, var det mange nok igjen til at byen hadde et sterkt kunstmiljø. Bleken sto fra 1950-årene sentralt i dette, ikke minst som ansatt ved Institutt for form og farge på NTH med Lars Tiller, Roar Wold og Halvdan Ljøsne som kolleger. Sammen med Ramon Isern dannet disse Gruppe 5, som bidro sterkt til det moderne maleriets gjennombrudd i Norge. I tillegg var dette også individualister, som gikk hver sin vei. Håkon Bleken aller lengst og til sist hele alene, den siste av sin generasjon.