Biskopen som heller ville være naturforsker
Biskop Gunnerus var den siste som hadde lærd innsikt og viten på mange forskjellige fagområder, og den første egentlige organisator av et vitenskapelig liv og miljø i Norge.
Lytt til historien
Johan Ernst Gunnerus 1718-1773: Biskopen som heller ville være naturforsker
Biskop Gunnerus var den siste som hadde lærd innsikt og viten på mange forskjellige fagområder, og den første egentlige organisator av et vitenskapelig liv og miljø i Norge.
Trondheims hovedgate, Munkegata, går fra Ravnkloa til Domkirkens inngang mot nord. Mellom smijernsporten og kirkedøra, på høyre side av veien, står det store gravminnet over biskop Johan Ernst Gunnerus. Han var biskop i Nidaros fra 1758 til han døde under en visitasreise til Kristiansund femten år senere. Familienavnet var egentlig Gunner, men som så mange lærde menn i samtiden, latiniserte han navnet sitt til Gunnerus.
Gunnerus var en teolog med doktorgrad fra Tyskland. Men hjertet hans lå i naturvitenskapen, særlig i zoologi og botanikk, og han benyttet sin posisjon som biskop til å oppfordre prestene til å drive vitenskapelige studier, og han bedrev selv naturstudier på visitasreisene. Gunnerus’ vitenskapelige hovedverk kalles Flora Norvegica.
Gunnerus brevvekslet med den svenske botanikeren Carl von Linné, som oppkalte en planteslekt etter ham. Linné skriver om Gunnerus: «Det er ikke og har aldri vært i denne verden en biskop som Dem. De alene anerkjenner begge Guds bøker: den åpenbarte og naturen. De pålegger Deres underordnede teologer også å lese i naturens bok (…) Gid vi hadde Dem som erkebiskop i Uppsala!» (oversatt fra latin).
I 1760 stiftet Gunnerus, sammen med Gerhard Schøning og Peter Andreas Suhm, det som ble til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap. Selskapet eksisterer i beste velgående og selskapets bibliotek, Norges eldste vitenskapelige bibliotek, er oppkalt etter Gunnerus og er en del av Universitetsbiblioteket ved NTNU.
Gunnerus var en av de siste som hadde lærd innsikt og viten på mange forskjellige fagområder, og den første egentlige organisator av et vitenskapelig liv og miljø i Norge.
I hundre år sto kisten hans i den store gravkjelleren under skipet i Nidarosdomen, men ble i likhet med om lag hundre andre kister, flyttet ut og gravlagt nord for domkirken i 1872.